lørdag 12. november 2016

blather



Jeg kan ikke huske hva jeg sist skrev her inne. Og dagene suser forbi, skyldfølelsen brer seg i brystet, og selv om dette er et fristed, så er det ikke det. Jeg vil ikke annet enn å skrive, og selv med alle følelsene strekker seg ut i tuppen av øyevippene, så er jeg ofte tom for ord.

Det regner igjen, og det er noe med regn. Det renser, det tordner, det surkler og det drypper. Tenker på madelen. Hun syns det var gøy at jeg ble inspirert av regn. Smiler litt.

Jeg har drept to planter siden sist, og vanligvis ville jeg vært opprørt og hvisket ut alle spor, men jeg bare ser på de visne bladene. Krøllet med flere nyanser fra grått til brunt, til gult. Så tordner det igjen.

Flatmaten min har vært borte i to uker nå, og jeg har turt å invitere venner. Fem tomme rødvinsflasker står ved balkongdøra, ved siden av pleddene. Jeg har en tom pizzaeske på gulvet. Mushroom pizza, cherry tomatoes, extra rocket - no cheese. Delt med Beth for to dager siden, da hun sov her. Hun var sjuk. Nå er jeg sjuk. Ikke ille, men brystet gjør vondt når jeg puster.

Det er ikke nødvendigvis nytt da. Alt kjennes i brystet. Mer intenst enn noe annet sted på kroppen. Jeg vil bare skrive. Og dette blir sikkert et rotete langt innlegg. Slike som jeg ikke publiserer, fordi mamma leser det og tror jeg er trist i hjertet. Men jeg er ikke det. Jeg bare vil ikke uroe henne, mer enn jeg allerede gjør.

Mamma kommer om to dager. Jeg kan ikke vente med å klemme henne. Hun skal ta med adventslys til meg. Nå tordnet det igjen, og nå gråter jeg. Jeg savner mamma. Jeg savner familien min. Jordkloden føles så stor, og strekningene føles lengre enn herfra til månen.

Tårer føles tunge, og de føles ikke engang salte. Lurer på om jeg drikker nok vann. Tenker at jesus gjorde vann til vin. Lurer på hvordan vin. Rød, vel? Merlot?

Jeg pratet med Ole i dag morres. Det var godt å se han, og le litt med han. Å prate om ingenting. Jeg kan ikke vente med å dra til Canterbury etter jul. Han skal vise meg rundt, og selvom jeg ikke kan vente med å se mursteinshus og brosteinsgater, så er det jeg virkelig er mest entusiastisk for å se ansiktet hans.

Merket dere at jeg ikke har skrevet på lenge? Dette innlegget er alle følelsene mine på en gang. Jeg kom over en kunstner som heter this ordinary young man, og kunsten hans er fin, den er mørk, den viser skjønnheten av å ikke være hel. Jeg skal linke dere til bloggen hans. Hjertet mitt pumper blod med tunge intervaller, og angstknuten dirrer som om alt er skapt for min krussedull av et følelsessenter. Jeg har mye følelser, og av og til, skulle jeg ønske jeg kunne ha en lufttett flaske for hver overveldende følelse, sånn at jeg kunne lukket den. Bare litt, mens jeg fokuserte på en annen følelsesflaske. Men jeg har ingen flasker, jeg har et badekar. Og litt som badebombene til lush, så er det et kaos av farger og glitter og oljer og dufter og bobler.

Innledningsvis skrev jeg hvordan jeg var tom for ord, men jeg tror jeg lurte meg selv litt. Full av ord og full av følelser. Har du noe på hjertet, så jeg ikke babler her aleine? Kan du ikke skrive til meg? Jeg hører nesten ljomende ekko av mine tastetrykk inne på denne bloggen hvor tilbakemeldingene er knappe. Glad i dere. Pleier ikke publisere innlegg som dette, men det er faktisk ikke så nøye, er det vel?