spørsmål ang studier i australia

Fytti rakkern så mange som kikket innom her igårkveld. Så gira har jeg ikke vært siden fikentreet mitt begynte å vokse ny grein. I løpet av de siste dagene har det vært mange som har klikket inn på arkivet mitt fra mars 2015, da jeg reiste litt. Et av de mest leste der er det med tips om god mat i warszawa. Mitt forsøk på miniguide, si. Jeg er ikke helt på bloggtoppnivå, på akkurat det.

Flere ganger i måneden får jeg mailer, private messages og direct messages med tema aussie. Jeg tenkte, kanskje jeg skal dedikere et innlegg til nettopp det? Hadde det vært litt fint? Da må dere faktisk kommentere også, da. Ellers ser jeg skikkelig teit ut.

Er det noen som har spørsmål angående studier her nede? Kan være hva som helst fra miljø, flybilletter, søknadsprosessen og alkoholpriser. Jeg skal skrive et innlegg og svare på spørsmål, i god gammaldags rosabloggstil #spørsmålsrunde

lengsel, drømmer og favorittårstid

Det mange fortalte meg før jeg dro ned til australia var at jeg kom til å forelske meg i landet og bli. Alle kjenner noen som dro til australia og slo seg til ro. Fant seg ei australier, sier de. Pfft.

"So, how do you like australia? you gonna stay?" Jeg forklarer at grunnen til at jeg trives så godt her er fordi jeg vet det er midlertidig. Mange australiere blir furt når jeg forklarer at jeg savner årstider. De kan virkelig ikke fatte hva i alle dager som er bedre enn varmt og sommer hele året. Jeg kunne aldri blitt her. Hjertet mitt er ikke her. Hjertet mitt er rosa blomsterknopper og ekstasen av den første kålsommerfuglen. Det er sommerkvelder med fleecepledd og sjøsprøyta båtturer. Det er det første ildrøde lønnebladet og varme hageepler med havregryn, kanel og brunt sukker. Det er de første snøkrystaller som legger seg på rimete gress etter en våt november, og barnespor i kram snø. Jeg kunne aldri blitt her.

Ole har flyttet til Canterbury og begynt studiene i sørøst i England. Om en to års tid, når jeg er ferdig med graden min, så er det dit jeg skal flytte. Til han. Jeg drømmer meg litt bort i fremtiden, det er sikkert fordi jeg har bodd her i over et år nå. Jeg er lokal i Burleigh, jeg har hvisket ut mye av aksenten min og får ikke lengre spørsmål om hvor jeg er fra hver eneste dag. Jeg har vennenettverk, og rutine. Jeg er regular her, folk veit kaffin min, og de spør meg ikke lengre om leg på den lokale bottleshoppen. Jeg har hverdag og jeg roter meg ikke lengre bort på campus. Jeg elsker det, at jeg hører til i et community her, men likevel så blir jeg reisesjuk, rastløs og jeg drømmer.

Jeg drømmer om han, om oss, og Canterbury. Brostein og røde mursteinshus, store skjerf og te. Jeg trodde aldri jeg kom til å romantisere regnvåt asfalt og ihjæltråkka høstblader. Jeg har ikke opplevd høst siden 2014, kun vinter og sommer. Når jeg er ferdig her, og sitter i Canterbury, i en hybelleilighet med Ole, så blir det første høsten min på fire år, og jeg har sommerfugler i magen. Åh.

ops

Varmere dager og sola står opp tidligere og tidligere jo lengre utover den australske våren vi kommer. Det er gått en måned siden sist jeg tittet innom bloggen sist, og tiden flyr med vinden, og om noen dager er det oktober. Småsjalu på europeisk høst akkurat nå.

Jeg har fått meg jobb på et av favorittstedene mine her på gold coast. Det er et steinovnspizzasted med rause vinglass og lyslenker i taket. Jeg jobber ikke så mye, men jeg trives veldig der. Det er én uke igjen til jeg drukner i deadlines, og jeg ligger bak skjema i absolutt alle fagene mine. Hurra. I skrivende stund har jeg ei uke med midbreak. Idag har jeg susa bort, imorgen skal jeg være produktiv. Jeg må faktisk det.

Savner Ole, savner familien min, savner pusa. Jeg er endelig nesten frisk, etter å ha vært sjuk i to uker. Æsj, jeg vil skrive, men er litt tom om dagen. Jeg skulle gjerne ha satt ord på det, men det er ingenting å sette ord på akkurat nå. Jeg er bare sliten, tror jeg. Kanskje det hjelper å løpe seg en tur?

Skal skrive igjen om ikke så lenge. Lover at det ikke skal gå en hel måned, men det er så fort gjort. Klem